9. mars kjørte vi fra Guilin til Longsheng og risterrassene. Med en gang vi gikk av bussen ble vi overfalt av gamle damer ikledd de fargerike draktene til Yao-folket.

Risterrasser i Longsheng

Og gjett hva, de ville selge oss ting. Vi kjøpte ingenting. Hotellet vårt lå i en liten Zhuang-landsby, og var bygd i Zhuang-stil, med lite eller ingen isolasjon. For å holde varmen var det noen av oss som tok en liten utflukt til en annen nærliggende landsby, der turismen ikke hadde satt så mye preg.

zhuang-landsby Yao-damer

En Zhuang-landsby i Longsheng på 800 moh

To Yao-damer med oppsatt langt hår

Benedicte, Line, Jon, Jostein, Johan og Aske Aske og Line tar bilde av hunder
Benedicte, Line, Jon, Jostein, Johan og Aske besøkte en liten landsby, der ingen turist har satt spår i.

Aske og Line tar bilde av hunder i landsbyen

Kvelden gikk med til å sitte tett rundt varmeovnene og se på Stians nyinnkjøpte ”Saving Private Ryan” i hotellets lobby (med nysgjerrige kinesere rundt oss). Da følte vi oss nesten hjemme.

En man og en hest Aske skirver ned sine opplevelser

En hest og en man

Aske skriver ned sine tanker

tett tåke en gammel dame vever rishalmsko

Tett tåke på vei til Yao-landsbyen Jinkeng

En gammel dame vever rishalmsko

10. mars leide vi en lokal gutt til å føre oss over flere fjell med risterrasser til Jinkeng, der Yao-folket bor. Det var dessverre tett morgentåke da vi begynte å gå, så det var ikke så mye å se. Tåken lettet heldigvis ut over dagen, og åpenbarte en fantastisk natur. Fjell etter fjell var dekket av menneskeskapte risterasser. Flere av dem bygget var for mange hundre år siden.  På veien møtte vi en lokal Yao-bonde. Han fortalte oss (dvs han fortalte Sumin, som deretter oversatte) om hvordan livet hadde bedret seg etter kommunistenes overtagelse. Nå var det ingen som sultet, og alle hadde klær. I tillegg var alle garantert sin egen bit jord. Ved 15-tiden fikk vi endelig lunsj på en meget enkel lokal restaurant hos Yao-folket. Menyen bestod av ris, tomater med egg, og woket kjøtt med forkjellige grønnsaker. Turen som skulle ha tatt 3-4 timer ble rundt 8 timer lang, men vi har etter hvert vendt oss til at slike tall skal ganges med to eller mer. Det var nesten mørkt når vi var fremme på parkeringsplassen.

Jostein gaar mellom terrasserne og Stian tar pause

Jostein går mellom risterrasserne og Stian sitter og tar pause

folke bygger nytt hus paa landet

Folk bygger nytt hus på landet

En liten landsby som turistene aldri har satt spår i

Paa vei til Yao-landsby paa vei til Yao-landsby 1

Gjennom små landsbyer

åtte timers vandretur til Jinkeng

Line og Aske spiller kort paa toget

Hvem er han

Aske og Line spiller kort på toget

Jon, Tommy og Jan-inge tegner hverandre Tommy liker pomelo

Jon, Tommy og Jan-Inge tegner hverandre

Tommy liker godt pomelo, njam, njam

11.mars reiste vi tidlig avsted med tog til Nanjing for å ta tog videre til Kunming. Det ble nok en spennende togtur, og vi koste oss glugg i hjel på våre førsteklasses kupeer. Flere ivrige kinaelever forsynte seg av frukt- og godterivognene, men massasjevognen holdt vi oss langt unna. Det meste av turen gikk med til å spille kort og å snakke sladder om alle dere der hjemme. Skulle en enslig kinaelev allikevel våge seg til å se ut av vinduet, ville han (eller hun), ha fått med seg verdens største minibananplantasjer.

Skrevet av Jon og Aske