Den 17. mars startet med at frokostservitørene paaTibetan Lodge insisterte paa at omelett var eggerøre, at poteter var frukt, og at kokte egg ikke fantes, men dagen tok seg heldigvis kraftig opp etterhvert. Etter en tre-timers busstur (kos!) til Lijiang (ogsaa kjent som Verdens Ende), ble vi sluppet løs i byen.

Lijiangs gamleby

Lijiangs gamleby

Lijiang består av en gammel bydel, og en ny bydel, men vi holdt oss stort sett i den gamle bydelen. Den bestod av en mengde trange gater og smug, og ikke minst smaa nusselige kanaler. En labyrint rett og slett. Men ikke en hvilken som helst labyrint. Lijiang er nemlig en av Kinas mest populære turistbyer (men faa vestlige turister finner veien hit), og byen regelrett flommet over av kinesiske turgrupper. De holdt seg heldigvis for det meste i nærheten av de mange souvenirbutikkene i sentrum av byen. Man måtte ikke gaa langt for aa komme til mer fredelige strøk. Vi fikk hele dagen til egen disposisjon, saa det ble endel shopping paa både jenter og gutter.

Dans i Lijiangs gater Jon nyter utsikten over Lijiang

Naxi-damer i Lijiangsgater

Jon nyter utsikten over Lijiang

Lijiang om kvelden Tommy framfoerer poesi

Lijiang om kvelden

Tommy framfoerer poesi

Den 18. mars innledet vi med frokost paa en av Lijiangs mange koselige restauranter. Saa bar det tilbake til bussen, som denne gang tok oss med til det buddhistiske Yufeng-tempelet. I tillegg til aa være et utrolig stilig tempel, kan Yufeng ogsaa skryte av aa ha verdens sannsynligvis eldste Camellia-tre. Det var i full blomst, og et virkelig vidunderlig skue. Vi fikk ogsaa en liten halvtime til aa oppdage tempelet paa egen hånd. Det var mange turister der (som overalt ellers i Kina :), men det var allikevel mulig aa finne seg en stille og rolig gårdsplass helt for seg selv.

Lijiang paa kveldstid

Lijiang paa kveldstid

Bussturen fortsatte deretter til et museum om områdets mest betydningsfulle utlending de siste hundre årene, den østerriskfødte amerikaneren Josef Rock. Han kom til Lijiang tidlig paa 20-tallet, og bidro sterkt til aa øke lokalbefolkningens levevilkår, blant annet ved aa innføre badekaret 🙂 (og alt dette til tross for at han lignet en skikkelig nazist).

Neste post paa programmet var egentlig en fjelltur til ”the British Botanical Garden», men paa grunn av tvilsomt vær, dro de som ikke hadde varme klær tilbake til hotellet for aa varme seg. En liten gjeng utfordret både været og den tynne lufta, og bega seg i vei mot 3100 meters høyde (vi startet paa 24-2500moh). Været skiftet paa minuttet mellom full sol og snøvær, og da vi endelig nådde toppen blåste vi nesten ned igjen. Den botaniske hagen viste seg aa være stengt, men to staute skogvoktere inviterte oss paa hjemmelaget brød, krydrete poteter, og, selvfølgelig, en varm kopp te. De fyrte ogsaa opp et bål der vi kunne varme oss. De to (hvorav den ene hadde vært vakt i over åtte år) kunne fortelle oss at det for tiden var en gruppe engelske botanikere som holdt til i laboratoriet, men at de dessverre ikke var hjemme akkurat no (A). Etter at Sumin lovte at hun skulle ta med en flaske vodka fra Norden til neste år, tok vi fatt paa nedstigningen. Den var unnagjort paa en fjerdedel av tiden vi hadde brukt opp, og før vi visste ordet av det satt vi paa en trivelig restaurant i hjertet av Lijiang og spiste middag.

Stein, saks, papir! Lek og moro

Stein, saks, papir!

Lek og moro

Radarpar steintransport

radarpar

Steintransport

Den 19. mars fikk vi hele dagen til egen disposisjon. De fleste valgte aa sove lenge og deretter utforske byen paa egenhånd, men Sumin klarte aa dra en liten gruppe med paa sightseeing. Vi startet med aa bestige en liten topp midt i byen der vi fikk oversikt over hele Lijiang. Paa toppen fant vi et lite buddhistiskdaoistiskkonfucianistiskdongbaistisk tempel, der man kunne bli spådd. Først stilte man seg opp rundt et steinbord i henhold til fødselsdag og år, saa snurret man et oksehorn, deretter trakk man en lapp, før man måtte man be tre ganger til den sanne Buddha, og til slutt tok man plass foran en av tempelets to prester. Dette var ikke noen slags turistfelle, og prestene tok det hele meget seriøst (vi hadde riktignok litt problemer med aa holde smilene i sjakk da den ene presten komplimenterte Tommy for den flotte pannen hans).

Kinesisk gjestfrihet dansforestilling Rivers and mountains

Kinesisk gjestfrihet

Dans «Rivers and mountains»

Byvandringen fortsatte ned til den for lengst avdøde høvding Mufu og hans familie. Han regjerte i Lijiang paa 1300-tallet (Ming-dynastiet), og skal ifølge legenden ha nektet aa bygge en mur rundt byen fordi det ikke ville passet til navnet hans. Lijiang er en av meget faa kinesiske byer uten bymur.

Dai-folket

Dai-folket

Om kvelden samlet hele klassen seg for aa se en sang- og danseforestilling med utgangpunkt i Kinas (og Yunnans) mange minoriteter. Det hele startet riktignok litt tregt (femten gamle menn som forsøkte aa etterligne kattejammer), men etter hvert som danserne kom paa scenen, var det vanskelig aa ikke la seg imponere. Vi fikk se dansere både fra Naxi-folket, Bai-folket, Miao-folket, og mange flere. Selv om dansingen var imponerende var det allikevel kostymene som fascinerte oss mest. Vi avsluttet dagen paa vår stamrestaurant i gamlebyen.

jeg skal fortelle deg en historie

Jeg skal fortelle deg en historie

skrevet av Aske