Vi dro fra hotellet i Lijiang og vi fikk en litt dårlig start på dagen da vi klarte å gå på feil buss. Det viste seg at vi hadde tatt bussen til en gjeng kinesiske turister som syntes dette var veldig festlig. Da vi endelig kom om bord i vår egen buss gikk ferden mot Tigersprangskløften som er en del av Yangze-elven.

Klassebilde

Tigersprangskløften er oppkalt etter en legende, som forteller at en tiger kunne hoppe fra Haba-fjellet som tilhører Shangri-la ,og over til Jadedragefjellet som tilhører Lijiang, ved hjelp av en stor stein i midten. For å nå ned i kløften måtte vi gå ned en del trappesteg. Underveis så vi late japser som satt på en bærestol med en røyk i munnen, mens slitne eldre kinesere slet seg ut. Tungt var det, men vi kom oss opp, alle som en.

Tigerspraangskloefta
Tigerspraangskloefta 1

Videre gikk veien mot Shangri-la. Plassen ble beskrevet av James Hilton i boken «Tapte horisonten» på 30-talet. Vi vet ikke om han hadde vart her, men mange ting han nevnte i boken stemmer virkelig med dagens Shangri-la.

paa vei til Shangri-la
På vei til Shangri-la. Bildet var tatt gjennom bussvinduet. Sumin sier, hver gang hun nermer seg Shangri-la, begynner hjertet å fly.
Diqing

På den 1 ½ timers lange bussturen steg vi fra 1900moh til 3200. Shangri-la er en by med 40.000 innbyggere hvorav 60% er tibetanere. Ellers er Naxi, Bai og Han minoriteter. Etter å ha fått sjekket inn på nok et ”primitivt” hotell, dro vi til Songzanlin-tempelet. Vår lokale guide viste oss rundt og fortalte om tibetansk buddhisme og deres leveregler. Vi så veldig mange lamaer og svært mange av de var unge, kanskje ned i tiårsalderen. En del av de lave lamaene var svært begeistret for Kristian, som er 1,93 på strømpelesten, de flirte og målte høyden sin mot hans.

Songzanlin tempel
Sungzanlin tempel
lama
Maninder tar bilde

På kvelden gikk vi tur i gamlebyen hvor Mari og undertegnede deltok i minoritetsdans på torget.

Dag 2 i Shangri-la.
I tibetanske hus er det ingen elektrisk varme, så vi våknet halvfrosne etter en kald natt. På programmet i dag sto et besøk i Hamogu- landsbyen, hvor det bor bare tibetanere. Her lever folk slik som vi levde for 100 år siden, uten traktorer og andre hjelpemidler til å pløye jorden, kun med sine bare hender og med hjelp av to jakkokser. Vi gikk langs fjellryggen og nøt været og vi fikk virkelig oppleve Hamogu på sitt beste. De største inntrykkene fikk vi da vi fikk besøke en tibetansk familie og se hvordan de bor. Maken til gjestmilde folk skal du lete lenge etter! Tross for deres lave levestandard, tok de oss inn i varmen og tilbød oss både røyk og mat. Etterpå vandret vi blant jakkokser og griser, hvor særlig Maninder og Stian følte seg veldig hjemme og prøvde stadig å få kroppslig kontakt med dyrene.

Hardt arbeid
Traktor
Tibetaner
Vandring på høgplatåsletten
Maninder og Stian
Stian og hest
Silje og Linn
Lunsjpause

Etter litt avslapning i sola, spiste vi middag hos en tibetansk familie. Vi fikk servert god mat og sterk sprit. Igjen fikk vi se hvor gjestfrie det tibetanske folket er. Videre gikk ferden til en annen familie som arrangerte en stor fest. Der møtte vi et fullt hus av kinesere som var i godt humør. Familien underholdt med sang, dans og diverse drikkeleker. Kristian, Håkon, Anders og Maninder fikk delta i en slik lek/dans der de vrikket på rompa med hvite ”hada”(tibetansk sjal for rent hjerte). Stemningen steg i taket og undertegnede fikk med seg flere jenter på dansegulvet. Vi sovnet alle søtt i våre tibetanske senger.

I morgen går turen tilbake til Kunming, byen med evig vår! Vi skal snart forlate minoritetenes rike og reise videre til det naturlige Kina – Guilin med Li-elven. Vi gleder oss!

Rododendron
Stian og kristina
Jak i Hamugo

Danseklem fra Line og Silje. (Silje sier hei til sin søte farmor og Line hilser sin søte mamma og vofs Boris.)