Karina Ullensvang har nettopp gått et år på Møre Folkehøgskole, og gråt hele veien hjem i bilen. – Fint folkehøgskoleår, oppsummerer hun. Karina måtte ta seg en lang joggetur før hun fikk roet seg til å svare på mailen om at hun er månedens poet i Dagbladet. Månedens poet Karina (20) skrev om et vennskap mellom to jenter. Eller muligens kjærlighetsforhold.

– Du spør om jeg skriver mye og hvor viktig det er for meg. Uten å ta i altfor mye kan jeg vel med hånden på hjertet si at skrivinga er alt for meg, skriver Karina. Hun oppdaget Skolekammeret i vinter og har kun lagt inn seks-sju dikt.

– Det å kunne uttrykke seg i form av ord er vel noe av det beste og fineste jeg vet. Språket er mektig og det er gøy å leke seg med det.

Gråtkvalt avreise
Idet hun blir månedens poet, har Karina nettopp avsluttet et år på Møre Folkehøgskule. – Jeg brukte hele gårsdagen på å grine meg gjennom Norge, fra Ørsta til Kongsberg, i bilen hjemover, forteller hun.

– Så nå er det bare å sette seg ned og lese historie til den nye sommerjobben min som guide på Bergverksmuseet. Om planene for høsten, forteller Karina at hun søkte på forfatterstudiet ved Universitet i Tromsø.

Karina Ullensvang

Foto: Privat

– Jeg kom dessverre ikke inn og håper på at det blir journalistikk i stedet, forteller kongsbergenseren som siden av å skrive og ta bilder, er glad i friluftsliv og sport:

– Fotball, snowboard, fjellturer og den vanlige pakka der. Samt dykking. Vi tok dykkersertifikatet i vår da vi var nede i Egypt på klassetur. Vi var der mens karikaturstriden på sitt verste – det var en interessant opplevelse.

Heldig
Karinas aprildikt, «Blåmandag», handler om en jente som står i regnet – i badekaret – med mascara som renner. Det er både mørkt og humoristisk. – Det forsøker å gjøre noe trist om til humor. De to menneskene i diktet er begge jenter og muligens kjærester, muligens bare veldig gode venner. Jeg vet ikke helt. Kanskje opp til leseren å bestemme?

De kjenner hverandre i alle fall så godt at det trengs ikke ord til for at de skal forstå hverandre. Og da den ene står ovenfor et vanskelig valg hun vet hun må ta vil den andre bare støtte henne opp med trygghet, forteller Karina.

Karinas aprildikt i Dagbladet:

Blåmandag

Jeg trekker dusjforhenget til siden.

Der står du.

Våt i håret med mascara
under øynene.
«Det regner»,
sier du og ser på
meg oppgitt.
«Offda» sier jeg og henter
en paraply.

Så står vi der sammen i
badekaret, mens jeg trøster
deg og hører regnet som
tapper mot trommehinna.

– Hvordan ble det til?
– Jeg satt oppe en kveld i peisestova på folkehøgskulen etter at alle hadde lagt seg og var kanskje litt nostalgisk. Tenkte tilbake på året som hadde vært og at det var kort tid igjen. Så gikk det liksom opp for meg hvor heldig jeg har vært som virkelig har hatt tid til å pleie det menneskelige, kontakten mellom venner, skriver Karina.

Hun synes folk er dårlige til å dyrke vennskapene de har.
– Alle har så dårlig tid hele tida. Og med tv og pc trenger man kanskje ikke så mange venner? Dette er jo et litt pessimistisk syn på det, men er det så langt fra virkeligheten, egentlig, spør Karina.

– Uansett er det derfor jeg skrev diktet. Det bunner ut i hvor fantastisk det er å bare kunne se på en venn også forstår de. Man trenger ikke si noe, de bare vet.

Les juryens begrunnelse:

Et møte i dusjen: I alle kulturer har den symbolske bruken av vann en rensende og fornyende kraft. Dåpsvannet stadfester en innvielse til noe nytt, vannet ved inngangen til katolske, hinduistiske og islamske hellige steder markerer renselse i forkant av et møte med det som oppfattes som kraft. Vannet i månedens dikt har en lignende funksjon – en nesten ikke hørbar undertone av renselse.

Samtidig beskriver diktet på en troverdig måte både en ytre og en indre scene, et møte på flere plan mellom to personer som befinner seg i ulike sinnsstemninger: Jeg-personen aktiv og handlende, du-et oppgitt. Alt skjer i etterkant.

Juryen faller for diktet fordi det er antydende og ikke overforklarende. Gjennom språket skaper det en scene som elegant forener ytre troverdighet med en antydende dobbel bunn (mascaraen, paraplyen, vannet). Disse elementene blir samtidig, takk og lov, ikke plagsomt symbolske.

Noe den fandenivoldske surrealistiske humoren, ikke minst på slutten, bidrar til Offda’ sier jeg og henter en paraply. Gratulerer med et nådeløst virkelighetsnært, ettertenksomt og morsomt dikt.

For juryen (som også består av Niels Schia og Maria Børja), Kristian Rishøi (diktlærer).

Kilde: Dagbladet på nett (original artikkel her)